Uncategorized

Har dere husket…

…å oppdatere bokmerker og rss-feeds? I tilfelle noen ikke har fått det med seg: jeg har migrert bloggen over på eget domene. Det har kommet et par nye innlegg siden sist, så jeg håper dere som ikke enda har oppdatert bokmerkene deres klikker dere inn på petchy.no og blir med meg videre der!

Standard
Uncategorized

Petchy er på flyttefot.

VIKTIG MELDING: Jeg har flyttet bloggen over på eget domene, og jeg håper dere alle blir med på flyttelasset! Denne siden vil eksistere i en periode framover, men jeg kommer nå til å stenge kommentarfeltene på innleggene her. Fint om dere som ønsker å kommentere og/eller følge med på nye innlegg tar turen over til petchy.no og fortsetter diskusjonen der. Alle eksisterende kommentarer herfra har blitt med over, så det er bare å lese/kommentere som før. Fin tirsdagskveld ønskes dere alle!

Standard
Familie, Livet

Om fedre som ikke er pappaer, og pappaer som ikke er fedre.

Kan man være far, men ikke pappa? Pappa, men ikke far? Definitivt.

[Før noen drar fram likestillingskortet og kaller meg en mannehater: du kan gjerne bytte ut «far/pappa» med «mor/mamma» i de fleste setningene under her for min del, jeg bruker bare egne erfaringer som utgangspunkt her. Based on a true story, kan man vel si.]

Det jeg vil fram til, er at i min verden er «Pappa» en hedersbetegnelse som ikke nødvendigvis har noen som helst sammenheng med det å være et barns biologiske far. Det er egentlig ganske lett å bli far. Du bidrar med en sædcelle og 9 måneder senere: vips – en baby. Ta-daaaa! Men en pappa… det er er han som skifter bleier og tørker gulp, som hjelper til med leksene, følger på fotballtrening, trøster når livet er kjipt, smører kveldsmat, setter plaster på skrubbsår, og setter foten ned når grensene testes. Blant annet.

Min sønn har en sånn far som aldri har vært en pappa. En sånn far som stilte seg likegyldig til hele svangerskapet, som ville ut og feste med kompisene sine under fødselen, som ikke hadde interesse av å ta ansvar for barnestell, og som kalte det «å være barnevakt» om han en sjelden gang måtte være alene med sønnen sin. Man er ikke barnevakt for sitt eget barn, vettu! Man er forelder. Det gikk som det måtte gå: jeg gikk. Uten at dét trenger å utbroderes noe mer. I årene som fulgte pushet jeg på for at sønnen vår skulle få ha kontakt med faren sin, men det ble etter hvert åpenbart at det ikke var av videre interesse. Avtaler ble brutt, et lite barnehjerte knust gang på gang – og jeg plukket opp bitene og trøstet. Når jul etter jul og bursdag etter bursdag passerer, uten så mye som et kort… Sånt kaller ikke jeg å være en pappa, altså. Da fortjener du søren meg ikke den hederstittelen.

«Any guy can be a father, but it takes a real man to be a Dad»

Mye sannhet i det uttrykket, spør du meg.

Bare så det er sagt: Jeg mener ikke at man ikke er en god pappa om man ikke bor sammen med barna sine hele tiden. Jeg vet det er mange supre pappaer der ute som så gjerne ville hatt mer enn «annenhver helg og én dag i uka» med ungene sine, og jeg har ofte undret meg over mødre som helst ikke vil «dele» barna med pappaen etter et brudd – minst like ofte som jeg har undret meg over fedre som ikke ønsker å ha samvær med barna sine. Jeg skulle strukket meg langt for at min sønn kunne hatt et godt forhold til, og mer kontakt med, sin far. Men det var en digresjon.

Men, kan man være pappa uten å være far da? Javisst kan man det! Nå har nemlig min sønn også en pappa; en fantastisk flott, raus og snill bonuspappa. (Jeg foretrekker uttrykket bonuspappa, det høres mye bedre ut en stefar. Bonus – da får man jo automatisk positive assosiasjoner.) Fra dag én har han tatt imot min sønn med åpne armer, og jeg kan med hånden på hjertet si at han er mer pappa for gutten min enn det hans biologiske far noensinne har vært. Han er med på foreldresamtaler og skolearrangementer, han hjelper med leksene, bygger Lego, setter grenser når det trengs og deler ut ros når det fortjenes. Og så er han sabla god på å spille Minecraft, og til å plukke flis ut av små barneføtter når mammaens tålmodighet ikke strekker til. Der har du en som har gjort seg fortjent til pappatittelen.

Jeg har lyst å heie litt på alle de engasjerte og tilstedeværende pappaene der ute, jeg! Kjære alle dere som er barnas rollemodeller og superhelter i hverdagen – enten dere er biologiske pappaer, bonuspappaer, adoptivpappaer eller fosterpappaer. Dette innlegget er til dere – og spesielt til min kjæreste og samboer, som er verdens beste bonuspappa (heeelt objektivt sett, såklart)!
Dere ruler! ♥

VIKTIG MELDING: Jeg har flyttet bloggen over på eget domene, og jeg håper dere alle blir med på flyttelasset! Denne siden vil eksistere i en periode framover, men kommentarfeltene på innleggene her er nå stengt. Fint om dere som ønsker å kommentere og/eller følge med på nye innlegg tar turen over til petchy.no og fortsetter diskusjonen der. Alle eksisterende kommentarer herfra har blitt med over, så det er bare å lese/kommentere som før!

Standard
Mobbing

Om det å se en annen vei.

Da jeg skrev gårsdagens innlegg om ettervirkningene av mobbing var det mest som en måte å avreagere på, og jeg var en stund i tvil om jeg skulle publisere det i det hele tatt. Aller mest var det ment som en forklaring til mine flotte arbeidskollegaer, som sikkert lurte fælt på hvor jeg tok veien i går kveld. Men så la jeg det ut allikevel. Og plutselig renner det inn – med positive kommentarer både her, på Twitter og på Facebook, med PMer, med delinger og retweets og ja… i det hele tatt! I skrivende stund over tusen delinger på Facebook, og innlegget ligger på forsiden av VG. Jeg er mildt sagt overveldet. Takk, alle sammen, for gode ord, delinger og alle tilbakemeldinger. Mest av alt blir jeg rørt av alle som takker meg for å ha satt ord på det de selv føler. Det er trist at så mange har fått føle mobbetrollet på kroppen, men samtidig fint hvis min personlige utlevering kan føre til at noen føler seg mindre alene, eller til at noen bryr seg litt mer. Det er mange av oss. Jeg kjente plutselig at dette var ikke ferdigsnakka, så her kommer noen oppfølgingstanker:

Det er 76 år siden Arnulf Øverland skrev:

Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!

Riktignok skriver Øverland her om nazismens og facismens frammarsj i Europa, men jeg mener at akkurat denne setningen passer i veldig mange andre kontekster også. Mobbing er en av dem.

Vet du hva som er verst å tenke på, nå i voksen alder – årevis etter at mobbehelvetet tok slutt? At det var voksenpersoner som visste veldig godt hvordan jeg hadde det, og som ikke løftet en finger for å stanse det. At min mamma, som kjempet for meg med nebb og klør, ikke fikk gjennomslag da hun tok opp mobbingen med lærere og rektor. Nå som jeg selv har barn, vet jeg hvor vondt hun må ha hatt i mammahjertet, og hvor mange tårer hun nok har grått. At det var lærere på skolen jeg gikk, som ikke bare ignorerte, men faktisk deltok i mobbingen og uthengingen. At foreldrene til de som mobbet ignorerte sine barns oppførsel. Det er de personene, voksenpersonene som burde vært der for meg, som jeg bærer mest nag til i dag. Jeg håper dere leser dette, og jeg håper dere har nok selvinnsikt til å skjønne at det er dere jeg skriver om, og at deres ignoranse er en medvirkende faktor til de arrene jeg bærer enda, så mange år etter.

Jeg er ikke så veldig glad i de som mobbet heller, men de var barn som nok ikke i full grad skjønte konsekvensene av det de holdt på med. Jeg tror ikke barn i utgangspunktet er onde. Naïvt? Kanskje. Men jeg tror heller at det ofte er sånn at når man ikke har det helt bra med seg selv, så er det lett å føle seg stor og tøff ved å hakke på de som er svakere – og når man ikke får klare signaler fra voksne om at slik oppførsel er uakseptabel… ja så ser man ingen grunn til å stoppe. De voksne bryr seg ikke, så da er det vel greit da. Her har vi som voksne, enten vi er foreldre, lærere eller whatever, et gedigent ansvar. Det er vår jobb å passe på, og si ifra – ikke bare ta den lettvinte løsningen med å se en annen vei og tenke at noen andre sikkert tar hånd om det. Det blir for naïvt å tenke at «min unge gjør ikke sånn».

Det snakkes så fint om «nulltoleranse for mobbing», både i skolevesenet og ellers. Nulltoleranse er et fint ord, men det er bare bullshit dersom det ikke følges opp. Å mobbe må få konsekvenser! Mobbere må stilles til ansvar for sine handlinger, enten de er 7 år eller 70. Selvfølgelig klarer en førsteklassing i mye mindre grad å fatte omfanget av sine handlinger enn en ungdomsskoleelev, og det må man ta hensyn til, men selv de minste barna har empati og evnen til å forstå forskjellen mellom rett og galt. Å i det minste si unnskyld må være en selvfølge. Vi kan ikke forvente at de yngste barna skjønner dette helt av seg selv, derfor må vi som er foreldre og lærere veilede og forsøke å gi grobunn for gode holdninger. I petchyheimen skal jeg love deg at det vil bli reagert umiddelbart dersom poden er ugrei mot andre. Allikevel kan jeg ikke garantere at min unge aldri kommer til å mobbe – men det jeg kan gjøre er å sørge for at han får en forståelse for hvordan hans handlinger påvirker andre mennesker, og håpe at han tar riktige valg utifra de verdiene jeg sender med han ut i verden.

Åpne øynene, folkens. Det verste vi kan gjøre er å se en annen vei.

• • •

[En liten ting føler jeg at jeg må kommentere: Mange av dere uttrykker i kommentarene bekymring for at jeg burde fått profesjonell hjelp til å bearbeide fortiden. Jeg ser at det nok kan virke som dette er et vesentlig problem i livet mitt, men jeg vil bare berolige dere med at dette ikke er noe jeg går rundt og tenker over sånn i det daglige. Episoder som gårsdagens er heldigvis sjeldne. Jeg har et rikt og godt liv, en flott familie, mange gode venner og verdens beste kjæreste. Jeg smiler hver dag, og har det bra! Men jeg takker for omtanken, det betyr mye.]

VIKTIG MELDING: Jeg har flyttet bloggen over på eget domene, og jeg håper dere alle blir med på flyttelasset! Denne siden vil eksistere i en periode framover, men kommentarfeltene på innleggene her er nå stengt. Fint om dere som ønsker å kommentere og/eller følge med på nye innlegg tar turen over til petchy.no og fortsetter diskusjonen der. Alle eksisterende kommentarer herfra har blitt med over, så det er bare å lese/kommentere som før!

Standard
Mobbing

Med 12 år gamle meg i sekken.

Turdag på skolen. Jeg går så jeg kjenner blodsmaken i munnen. Sist. Langt etter de andre – som vanlig. De andre i klassen ler hånlig. Hvisker. Fniser. Blikkene er lette å tolke, men læreren ser en annen vei. De gjør alltid det. Det er så jævla lettvint å ikke se. Tårene presser på, jeg biter tennene sammen og later som ingenting. Når jeg kommer hjem, gråter jeg. Den natten våkner jeg av kraftige magesmerter, og kaster opp til det bare kommer sur galle. Neste dag blir jeg hjemme fra skolen; jeg er helt utmattet. Det er ikke første gang. Jeg er 12 år, og har blitt mobbet siden barnehagen.

• • •

20 år senere, en nydelig dag i august: sola skinner, og jobbgjengen skal på tur. En sånn tur som hele kontoret gleder seg til. En sånn tur som jeg også har lyst å glede meg til. Men underbevisste minner jeg helst skulle ha begravd for godt, men som av og til finner veien opp til overflaten, gjør at jeg tidvis ikke takler gruppesituasjoner så godt. Allerede halvveis kjenner jeg det. Situasjonen trigger noe. Jeg lar de andre gå foran, trenger rom til å puste. Ikke nå! Ikke nå, for faen! Vi skal jo ha det hyggelig. Vi skal grille, skravle, le og ha det kjekt. Av og til er det pusterom nok å trekke seg tilbake fra situasjonen noen minutter – en liten timeout – men ikke i dag. Jeg kjenner klumpen i halsen og tårene som presser på. Jeg vil ikke mer, jeg vil vekk. Nå! 

Jeg er 32 år og på tur med gode kollegaer – og med 12 år gamle meg i sekken. 

Jeg legger meg lengre bak de andre. Kollegaen min venter på meg, lurer på om alt er bra. Gå, sier jeg. Gå i forveien. De andre vil vente. Jeg sier nei, jeg vil ikke at de skal vente. Jeg vil de skal fortsette. Jeg insisterer. De fortsetter. Synes sikkert jeg er rar.

Endelig alene, og nå kommer tårene. De kommer helt av seg selv, de kan ikke stoppes. De er irrasjonelle, og spør ikke om lov til å trille nedover kinnene. Enda bra jeg ikke tok på mascara i dag, farer det sarkastisk gjennom hodet mitt i et øyeblikk av selvironi. Halsen snører seg sammen, og jeg får ikke puste. Det er skummelt. Jeg hiver etter pusten og holder meg fast i nærmeste tre. Fokuser nå. Pust rolig. Jeg setter meg på en stein og ser utover vannet. Konsentrerer meg om å puste. Lytter etter de andre – har de gått videre? Ja. Heldigvis. Vil ikke at de skal se meg sånn. Etter noen minutter roer pust og puls seg et hakk, og jeg fisker fram mobilen. Sender sms til kollegaen min om at jeg går hjem, og får knotet ned et forsøk på en forklaring. Sender sms til kjæresten min, må bare få det ut.

Jeg går videre på stien, pusten er roligere nå, men tårene renner fremdeles. Kjæresten min ringer. Gode, snille kjæresten min. Det gjør godt å snakke med han, og etter en stund stopper tårene. De blir erstattet av… en slags skamfølelse antar jeg. Shit! Så flaut å drite seg ut på den måten. Folk må tro jeg er splitter pine gal. Gruer meg til jobb i morgen, og velmenende spørsmål om hvorfor jeg bare forsvant.

Endelig hjemme. Jeg lager noe mat og prøver å spise, men har ingen matlyst. Pirker i maten, og er kvalm. Kaster resten. Jeg føler meg helt tappet, og en infernalsk hodepine setter inn. Alt er med andre ord som det pleier å være etter en sånn episode. Tårene er fremdeles ikke langt unna. Jeg legger meg på senga.

Og mens jeg ligger på senga tenker jeg at nå er det jaggu meg nok. Nå skal jeg ikke tie stille mer, nå skal jeg skrive av meg det som nettopp hendte, og så skal jeg la verden få lese det. Nå synes jeg nemlig at alle lærere som «ser en annen vei» skal få lese og skjemmes.

Ja, spesielt du som avspiste mamma’n min med at det var foreldrene mine sin feil at jeg ble mobbet, fordi de hadde valgt å bosette seg «så langt unna folk». At det var, sa du?! Og du som hengte meg ut i gymtimene så hele klassen kunne godte seg over mine manglende sportslige prestasjoner. Dere burde skamme dere! (Og jeg burde henge dere ut med fullt navn – men det har jeg dessverre litt for mye folkeskikk til.)

Nå synes jeg de som gjorde skoletiden min til et helvete skal få se at det de gjorde satte så dype spor at arrene ikke er borte, selv tjue år senere. Nå skal kollegaene mine få en forklaring på hvorfor jeg så sjelden har lyst å være med ut på sosiale tilstelninger. Og nå skal alle de som noengang har opplevd å bli mobbet få se at dette trenger vi ikke tie stille om; dette er ikke vår skyld – vi skal ikke skamme oss!

Jeg er en av de «heldige», jeg. Jeg har «klart meg bra», som de sier. Tilsynelatende har jeg lagt fortiden bak meg, jeg har nemlig blitt flink til å unngå triggersituasjoner [«Har dessverre ikke barnevakt», «Nei jeg har andre planer»… høres det kjent ut?], så bortsett fra et lite knippe av mine aller nærmeste er det ingen som har visst hvor dype arr mobbingen faktisk har påført meg – før nå.

Men vær så snill, ikke syns synd i meg. Jeg går ikke rundt og tenker på dette til daglig, jeg lover! Og jeg nekter å kalle meg et mobbeoffer. Offerrollen kler ingen, og den har jeg følgelig ingen intensjoner om å innta. Målet med dette innlegget er ikke å fiske etter medlidenhet, men heller å skape oppmerksomhet rundt mobbing og hvor store konsekvenser det faktisk kan ha for de som blir utsatt for det. Vi har alle et ansvar som medmennesker, og om det er én ting jeg ønsker av hele mitt hjerte så er det at folk skal slutte å «se en annen vei», og heller gi tydelig beskjed om at mobbing er totalt uakseptabelt!

Ja, det gjelder deg også!

VIKTIG MELDING: Jeg har flyttet bloggen over på eget domene, og jeg håper dere alle blir med på flyttelasset! Denne siden vil eksistere i en periode framover, men kommentarfeltene på innleggene her er nå stengt. Fint om dere som ønsker å kommentere og/eller følge med på nye innlegg tar turen over til petchy.no og fortsetter diskusjonen der. Alle eksisterende kommentarer herfra har blitt med over, så det er bare å lese/kommentere som før!

Standard